Mer Kanaan i monitor!

Fortell oss litt om Kanaan. Hvem er dere, og hvordan endte dere opp med å spille sammen?

Ask: Bandet består av Ingvald Vassbø på trommer, Eskild Myrvoll på bass og Ask Vatn Strøm på gitar. Vi gikk i samme klasse på jazzlinja ved Norges Musikkhøgskole i Oslo og fant hverandre fort gjennom en felles fascinasjon for høy rockemusikk. Husker at det var Ingvald, trommeslageren, som spurte om jeg og Eskild ville være med å jamme litt i kjelleren på skolen. Vi hadde ikke så mange planer for hva vi skulle spille, men vi fant på noen riff og lot det stå til. Det klaffa liksom så bra at vi bestemte oss der og da for å starte et band, og hadde i løpet av det neste halvåret spilt inn noen demoer og dratt på to Norgesturnéer. Det var riktignok veldig DIY. Vi spilte for døra på diverse puber, lånte bil av pappa og sov hos venner og familie på veien. Det er for så vidt ikke så ulikt hvordan vi gjør det i dag. Pappa stiller alltid opp med utlån av bil, og vi sover ofte over hos folk vi kjenner.

Når og hvordan startet interessen for musikk og det å spille i band?

Ask: Faren min er veldig glad i musikk og har nærmere tre tusen CD'er i stua. Det var alltid en skive på anlegget hjemme og i bilen. Han har med andre ord vært svært betydningsfull for musikkinteressen min. Det var likevel den seks år eldre fetteren min som for alvor vekket interessen for musikk. Han spilte bass i et punkeband og pleide å brenne CD'er med musikk han likte til meg. Det gikk mest i NOFX, Millencolin, No Use For A Name, Rancid og den gjengen der. I tillegg lærte han meg rocketriks nummer 1: “power chords”. Da var jeg solgt! Noen få år seinere, etter å ha gått til gitarundervisning på kulturskolen i et par år fikk vi en vikar i musikk det siste semesteret i 7.klasse. I den første timen så vi “School of Rock” og så sa han at vi skulle gjøre det samme. Jeg var målløs - skulle vi gjøre det samme? Dette ble mitt første møte med å spille i band og vi vant søren meg skolens Grand Prix noen måneder seinere. I det vi ble ropt opp som vinnere av konkurransen bestemte jeg meg for at jeg skulle bli rockestjerne og spille i band resten av livet. På ungdomsskolen startet jeg et band med noen kamerater og vi øvde fire-fem timer i strekk, tre ganger i uka på den lokale fritidsklubben. Vi deltok på ulike konsertkvelder på fritidsklubbene rundt i Oslo og fikk god trening i å spille live.

Ingvald: Interessen min for musikk startet egentlig i platekjelleren a.k.a progslottet til pappaen min. Med hundrevis av vinyler og store veggmalerier med referanser til band som Magma, Gong og øvrig trollmann/kappeprog var jo det en perfekt start for en nysgjerrig seksåring. Jeg fikk mitt første trommesett av foreldrene da jeg var syv og ble fort aktiv i korps og lokale rockeband i Egersund hvor jeg kommer fra. UKM, Egersund Bluesfestival, Kulturskole og diverse konserter rundt i byen og etterhvert også i Stavanger ble skjebnen til de daværende bandene mine, og siden har det jo ballet enormt på seg.

Eskild: Jeg har vel egentlig alltid hatt mye musikk rundt meg og en far som er hobbymusiker, men min selvstendige musikkinteresse våknet virkelig da jeg oppdaget Beatles mot slutten av barneskolen. Ble mye Beatles-CD’er i bursdags- og julegaver og fikk veldig kick på podcasten til Finn Tokvam og Bård Ose (PILS: populærmusikk ispedd litt sladder) der de presenterte alle Beatles-låtene kronologisk med fortellingen bak låta. Jeg hadde vanskelig for å forstå at vennene mine på barneskolen ikke syntes det var like spennende som meg å høre på to middelaldrende menn snakke om historien bak låtene til et band som for lengst var oppløst. Jeg beveget meg også videre til andre syttitalls rock som Purple og Zeppelin, men AC/DC var definitivt det tøffeste bandet i en del år. Kom også veldig inn i punk og begynte å spille et rockeband med noen jevnaldrende gutter fra ungdomsskolen og nesten parallelt ble jeg med i et fusionband hvor vi spilte masse syttitalls fusion-classics, så det var vel av den første jazzerfaringen jeg fikk. Syntes alltid det var veldig kick å spille foran folk og fikk spilt ganske mye på lokale tilstelninger, kulturmønstringer. Jeg syntes det var veldig spennende å oppdage ny musikk, og det var som det sa «klikk» da jeg oppdaget støymusikk og annen eksperimentell musikk på nettet.

Kan dere fortelle litt om innspillingen av Double Sun? Hvordan er innspillingsprosessen for Kanaan?

Ask: Double Sun ble spilt inn i Sugar Road Studio i Sverige. Dette er studioet og landstedet til supergitarist Bjørn Klakegg, kjent fra band som Needlepoint og Local Store. Vi brukte fire dager på innspillingen og hadde med oss tekniker og trollmann Roar Nilsen. Vi rigga oss opp i låven med trommer og alle i bandet, inkludert Roar, i samme rom.

På samtlige av platene våre har vi reist bort for å spille inn. Dette synes vi er utrolig digg fordi da er det bare oss, uten andre forstyrrelser fra hverdagslivet. Ingen må gå tidlig for å dra på jobb eller liknende. Vi kan være i vår helt egen boble. Førsteskiva Windborne er spilt inn i Trøndelag, hos Per Borten (Spidergawd) i Sørgården Studio på Ler. Andreskiva er som tittelen tilsier spilt inn i Odense og vårt nyeste album, som ikke er gitt ut enda, er spilt inn i Athletic Sound i Halden. Vi bruker som regel den første dagen til å rigge opp og få satt en lyd vi er fornøyd med. Kanskje rekker vi å ta noen takes av en låt eller to. I de neste dagene spiller vi inn grunnkompet på alle låtene på plata. Alt gjøres live, som på øvingsrommet. Det er viktig for oss å finne et take som alle er fornøyde med. Av og til må man tåle at man spiller litt feil hvis helheten på opptaket er bra. Energien og samspillet trumfer “perfekt” utførelse hos den enkelte. De siste dagene, alt ettersom hvor mye tid som er igjen, brukes til overdubs. Perkusjon, synther, gitardoblinger, akustiske gitarer osv. blir spilt inn etter tur. Vi har ofte ganske klare forestillinger om hva vi ønsker å legge på. Ofte synes jeg dette er den mest spennende delen av en innspilling, for her kan man leke mer og virkelig utnytte mulighetene man har i studio. Hva skjer hvis vi spiller den gitarsoloen baklengs? Kanskje det er kult å kjøre tamburinen gjennom en vrengt amp? Det er bare å prøve ut alt man kommer på!

Hvordan vil dere beskrive soundet til Kanaan, og hvilke elementer er viktig i soundet deres?

Ingvald: Det er vanskelig å sette seg selv i en sjangerbås, men vi har tidligere blitt omtalt som stoner rock, jazz, kraut, doom, psykedelia, minimalisme og maksimalisme. Jeg vil nok si at Kanaan sitt sound er ganske dynamisk. Jeg liker i hvert fall å tro at vi tør å dra i ganske mange forskjellige retninger. Da vi ga ut den første plata vår, Windborne, var vi nok mer opptatt av jazzmusikk enn det vi er nå for tiden. Trommene var til tider litt lettere, riffene ikke fullt så tunge, låtene kanskje litt mer melodiske og de improviserte strekkene kanskje litt mer jazzrock-aktige. Etterhvert har låtene blitt tyngre og mer riff-orienterte. Uten å røpe for mye om plata som kommer kan vi nok si at den blir noe av det tyngste, skitneste og mest rocka vi har gjort.

Hva som motiverer kunstnerisk utvikling og nysgjerrighet er veldig vanskelig å sette fingeren på. Allikevel kan kanskje utvikling mot et tyngre og mer røft, psykedelisk sound henge sammen med at det åpnet seg en slags ny verden for oss da vi begynte å jobbe med El Paraiso Records. Vi kjente til den europeiske psykedelia/spacerock scenen fra før, men da vi begynte å jobbe sammen med dem tror jeg nok vi følte at vi var kommet inn i varmen og var en del av noe større. Dette var nok i hvert fall en av grunnene til at vi ble mer nysgjerrige på langstrakte improvisasjoner, og andre tilnærmingsmetoder. Det jeg liker veldig godt med Kanaan er at bandet virkelig føles som en manifestasjon av alle tre sine forskjellige kunstneriske nysgjerrigheter og interesser. Disse tingene er flytende og hele tiden under utvikling.

Kan dere si litt om musikkutstyret dere spiller på? Har dere favoritter, eller noen ting som alltid må være med på gig?

Ask: Ja, vi er veldig glad i utstyr! Det er hele tiden en trang til å utforske nye retninger i bandet, både musikalsk og utstyrsmessig. Tror egentlig at det henger litt sammen med hverandre. Det har jo resultert i at vi eier en god del instrumenter og annet stæsj, men ikke alt får bli med ut av øvingsrommet. Hvis spillestedene har ålreit backline pleier vi å bruke det - alltid digg å slippe å drasse med seg mange ekstra kilo.

Ask: For min del må jeg alltid ha med hovedgitaren min, en Telecaster fra det ukjente merket Coop (håndbygget sak fra Tennesse, ikke butikkjeden i Norge, haha). Den gitaren har jeg blitt utrolig glad i! Ellers spiller jeg på en Stratocaster fra 1976 og en Ibanez Les Paul fra 1977. Jeg kjøpte for noen uker siden en ny gitar som jeg har drømt om lenge - en kremhvit Gibson SG ´61 Reissue Custom Shop med vibrola. Jeg er nyforelska! Og så må pedalbrettet med på alt jeg gjør. Er veldig glad i store klanger og har Strymon BigSky i skjønn forening med tre delayer på brettet. MXR Carbon Copy, CatalinBread Belle Epoch og Way Huge Supa Puss. Ofte står alle tre på samtidig, hehe. Digger wah og skaffet meg nylig en fra Xotic hvor man kan stille EQ, bias og wah-kurve med egne potmetere på siden. Min aller viktigste pedal er Erupter fuzzen fra EQD, modda med masterknott fra Pyu Pyu Electronics, som forsåvidt også har mekka en dødsrå fuzz/drive med separat oktavkrets til meg (sjekk han ut om du vil ha noe spesialbygget etter dine behov).

Når spillestedene ikke har fet backline tar vi med så mange amper vi klarer å bære. Favoritten min er en Fender Princeton ´68 Reissue, den låter utrolig tøft, særlig på 10. Har også en Marshall JTM45 med 4x12 kasse og en Vox AC30. I tillegg bruker jeg ofte en Leslie 760, en sånn orgelforsterker som slynger lyden rundt. Kunne gjort det litt enklere og bare skaffet meg en Strymon Lex eller liknende, men det er noe eget ved å spille på ekte vare. Bruker gjerne Fender, Marshall og Leslie samtidig - artig med en liten vegg. I studio liker jeg å teste ut utstyret som står der. Jeg føler at nytt og ukjent utstyr kan trigge andre innfallsvinkler til spillingen, kanskje man må kjempe litt mer med den ene gitaren eller at ampen responderer på en helt annen måte enn det mine gjør. Selv om jeg bruker Telecasteren på alt jeg gjør live har den ikke vært med på én eneste innspilling med Kanaan.

Eskild: Bassen jeg bruker mest i Kanaan og den eneste som har vært med på alle konserter og studioinnspillinger er en Fender American Standard Precision Bass fra 2011. Var konfirmasjonsgaven fra mamma og pappa, veldig takknemlig for at jeg hadde ganske ålreit smak i instrumenter da! Har gått gjennom en del forskjellige typer strenger, men har brukt slipte strenger i tre-fire år og synes det funker veldig godt til tunge rocketing – ikke la noen fortelle deg noe annet. Det siste halvannet året har jeg hatt på et sett med LaBella Deep Talking Flats fra .052-.110. Ganske tykke strenger med høy tension som tåler å bli stemt til drop C og funker veldig bra med det oppsettet og den høye actionen jeg har! Ellers på de tidligere Kanaan-platene har jeg på noen få låter brukt en sekstitalls Crucianelli halvakustisk bass, medium scale med slipte strenger! Veldig fet å bruke i blant, men ikke helt nok bånn til at den kan bære de skikkelig tunge riffene (premie til den som klarer å gjette hvilke to låter i Kanaan-diskografien som er innspilt med den bassen heller enn P-bassen!)

Ampen jeg bruker mest er en Musicman HD 130 fra 1978 med et moderne TKS 212 kabinett. Superfett amp med veldig fin diskant, masse bånn og med det kabinettet spiller den høyt nok til at jeg kan overdøve selv Ingvald på trommer! Den låter også veldig bra med de fleste pedaler. Både live og i studio har jeg også ofte splittet signalet så jeg spiller i en gitaramp samtidig, da jeg kjører jeg ofte bare fuzz/clean i bassampen og mer klang/delay/phaser i gitarampen. På “Double Sun” er nesten alle bassporene spilt i både Musicman-toppen og en sekstitalls Fender Super Reverb.

På pedalfronten er det én pedal jeg ikke kan klare meg uten, og det er en gatet oktavfuzz som heter Malekko Diabolik. Det er Justin Meldal Johnsen sin signaturfuzz, men den er egentlig bare en remake av én innstilling på en syttitalls oktavfuzz som heter Maestro Brassmaster. Selv om den pedalen på mange måter bare har én lyd så er den utrolig fet og jeg føler den er en helt essensiell del av min lyd som bassist (både i Kanaan og andre band jeg spiller i som Mall Girl og Daufødt). Oktaven gjør at den fyller ut veldig fint opp mot gitaren, og den har en clean-blend som jeg føler er et must med fuzzer til bass. Ellers har jeg fått meg en Death by Audio Echo Dream som er en veldig fin delay/fuzz/modulasjon og jeg har en Electro-Harmonix Bad Stone phaser som jeg bruker mye med Kanaan. Men jeg er veldig tilhenger av å begrense seg litt på utstyrsfronten – synes det er veldig mye fetere å ha noen få ting som man kjenner ut og inn og gjør til “en del av instrumentet”. Bruk begrensningene for det de er verdt!

Ingvald: Jeg spiller som regel på noen gamle 70-talls Slingerland trommer som jeg har blitt veldig glad i. Dimensjonene er 22” 13” 16”. De låter veldig rundt, har mye digg low end, men er samtidig punchy. Jeg er kanskje ikke så nørdete som Ask og Eskild. Ask er nok den verste av oss. Jeg kan godt digge å låne husets trommer når jeg spiller konserter og føler at alle trommesett har et eller annet forskjellig å tilby (og ta ifra deg). Å bruke det man har, tilpasse seg og kanskje få noen idéer fra begrensningene sine synes jeg kan være veldig inspirerende. Jeg føler på veldig mange områder at kreativiteten min blomstrer når jeg har rammer å forholde meg til. Hva cymbaler angår bruker jeg med Kanaan en 26” Istanbul Signature Ride, en 16” Istanbul Agop Signature hi hat og 20” Istanbul Mehmet Dark Origin Ride. Disse tre er mine faste cymbaler. I tillegg veksler jeg på å bruke en Istanbul 22” Swiss China cymbal med veldig mange nagler i og en Istanbul 22” 30th Anniversary Ride. Jeg er veldig glad i store og relativt mørke cymbaler, ettersom at jeg liker at de fort legger seg litt mer “i” bandet heller enn “på toppen” som jeg kan føle en del mer brighte cymbaler gjør. Ettersom at vi spiller veldig høyt og jeg crasher mye synes jeg det er helt sykt digg å bruke noen ganske diameter-rike cymbaler. Det er ingenting som slår et tykt og deilig “sploosh” fra en stor mørk ride-cymbal

Dere ga ut det siste albumet deres, Double Sun, i april i år. Hvordan var det å gi ut plate så tidlig i pandemien?

Ask: Det var jo litt rart å gi ut et album en måned etter lockdown, men utgivelsesdatoen var satt lenge før vi i det hele tatt hadde hørt om Covid-19 og vi bestemte oss for å holde fast på den. På mange måter ble albumslippet et slags lyspunkt i en hverdag hvor alle planer bare forsvant. Det ble noe å glede seg til i forkant og noe å vise ekstra stolt frem i ettertid. Det kjedeligste var jo at alle konsertene som var satt i forbindelse med plateslippet ble avlyst.

Hvordan påvirket det bandet, at alle konserter ble avlyst?

Ask: Det er klart at det var kjedelig å få avlyst alle konsertene i våres, men det var jo likt for alle. Vi skulle spilt litt rundt i Norge og Danmark i forbindelse med utgivelse av Odense Sessions og Double Sun og en lengre turné i Europa i august. Alt ble avlyst og vi måtte bruke tiden til andre ting. Vanligvis øver vi et par ganger i uka, men plutselig var vi spredt rundt i landet. Ingvald reiste hjem til Egersund for å jobbe, jeg skaffet meg jobb som postmann og Eskild tok seg jobb som trikkefører. For å få ballen til å rulle igjen booket vi fire dager i Athletic Sound i Halden for å spille inn en ny skive. Våren ble dermed brukt til å skrive musikk. Pandemien satte en stopper for konsert- og turnévirksomhet, men ga oss mer tid til å lage musikk og vil komme godt med når ting normaliserer seg igjen.

Folk drar gjerne kjensel på dere fra andre band som (blant annet) Caramel 11, Mall girl og ¡Bangbang Watergun! Hvor mange band spiller dere i samlet sett, og hvilken styrkedrikk for musikere falt dere i som barn?

Ask: Hahaha, er ikke sikker på om det var noen gryte med musikalsk styrkedrikk vi falt i som barn. Jeg tror det bare handler om at vi er nysgjerrige folk som søker ulike musikalske uttrykksmåter og derfor er aktive i flere prosjekter. Har ikke telt over bandene vi er med i, men det er jo artig å gjøre nå: Juno, Mall Girl, ¡BangBang Watergun!, Caramel 11, Daufødt, Vegard og Ivar Band, Magic Mirror, Nordatlantik, Majorstuen Ørkenbluesensemble, Sun Dweller, Daragh, Paulsrud Band, The Verge, Lukas Zabullionis, Dun, Barrage, Sex Magick Wizards, The Verge, Alpspitze, Doglover95, soloprosjektet til Magnus Skaug, Space Fighters og alles hovedprosjekt Kanaan.

Ja, det ble 23 band, det..

Dere er unge, og har allerede rukket å turnere rundt i Europa og Norge, og gitt ut tre album til ros fra kritikere og musikkmiljøet. Har dere tips til andre band som ønsker å få til mer?

Ask: Jeg tror det i aller størst grad handler om å gjøre det man liker. Om man føler at musikken går i feil retning eller at folk utenfor bandet skal bestemme ting så mister man litt lysten på å fortsette. Derfor er det så utrolig viktig å snakke sammen innad om alle mulige ting. Det kan være rent musikalske ting, praktiske greier eller hvordan man har det sosialt. I bandet vårt har vi helt flat struktur, som betyr at alle er like mye sjef og at alle bidrar like mye med å få skuta til å gå. Dette er ikke like lett i alle prosjekter og det er fordeler og ulemper ved alle styringsmodeller. Med flat struktur får man mye gratis fordi alle jobber hardt for å få ting til å skje. Vi deler på å komponere, skrive søknader, logistikk rundt transport osv. Vi deler også likt på alle inntekter - alt går i bandkassa. På denne måten kjenner alle tre på et eierskap til prosjektet som motiverer oss til å jobbe videre. Ulempen ved denne modellen er at man av og til må gå med på at ting ikke alltid blir som man selv ønsker.

Ask: Vi synes også det er viktig å være produktive. Skriv musikk, øv masse sammen og spill konserter. Det handler jo om mengdetrening. Gå på konserter med andre band, snakk med folka som er der. Plutselig treffer du noen som driver et bookingbyrå eller plateselskap - da kan det lønne seg å bli værende litt til. Og ikke ta valg utelukkende basert på penger. Særlig i starten må man belage seg på å jobbe mye gratis. Skal man bli rik burde man valgt en annen karriere. Vi har aldri tatt ut en eneste krone i lønn med bandet. Alt går til bandkassa for å finansiere turnéer, innspillinger, pressebilder osv.

Ikke vær redd for å promotere musikken deres! Vær aktive på sosiale medier, la folk se at dere jobber masse og er aktuelle. Send musikken rundt til plateselskaper – man må kanskje sende epost til hundre selskaper før man får napp. Er det ingen som svarer er det bare å purre. Det viktigste er nok å aldri gi opp - hvis ingen vil ha dere er det bare fordi de ikke har skjønt hvor bra dere er.